Med strålende sol fra blå himmel og hvite fjelltopper i november måtte jeg teste om det var skiforhold på Kvannfjellet. At det var gode snøforhold i høyden så jeg med egne øyne, så spørsmålet var bare hvor lenge jeg måtte ha skiene på ryggen før det ble skiføre.

Overraskelsen var stor da det stod to biler parkert på Syltesetra. Det var tydeligvis flere som ikke kunne vente med å sette vinterens første spor på Kvannfjellet. Ved parkeringen så jeg også at det lå en tynn hinne med skaresnø på marka, så med feller ville det være greit å ta skiene på fra start.

Drømmeføre

Med hard skare gikk det raskt opp den første etappen mot toppen av plantefeltet. Akkurat der det begynte å flate ut gikk det over til løssnø. 20 cm tørr løssnø på toppen av et solid lag skare. Her hadde det lavet ned med tørr snø, mens det sluddet i lavlandet et par dager tidligere. Bare enkelte bekker og myrflekker var fortsatt åpne, ellers var det drømmeføre til å være i november.

Jeg fulgte et ferdig tråkket spor videre gjennom skogen og opp mot toppen. Føret vekslet mellom løssnø og enkelte områder med myk fokksnø. Så myke flak at de knapt ville merkes under nedkjøringen.

På vel 700 m.o.h møtte jeg på en skikjører som var på vei ned med et stort glis midt i fjeset. Siden sola var i ferd med å komme lavt på himmelen ble det en kort prat før jeg fortsatte opp mot toppen.

Solnedgang og løssnøsprut

I det jeg nærmet meg toppen var sola allerede kommet under horisonten. Mot havet i vest farget sola horisonten oransjerød, og mot øst hadde blåtimens lys satt sitt preg på alle toppene i romsdalsfjella.

For å utnytte siste rest av dagslys på turen ned var jeg raskt til å få av fellene, og stramme skoene. Et par dype pust, og så var jeg klar.

På turen opp hadde jeg lagt merke til at snøen var litt løsere på høyre side av normalruta opp. Så med løssnøen sprutende opp rundt ørene styrte jeg skiene ned den svake skålformasjonen ned mot Låglia.

Endelig.

Drømmeføre på Kvannfjellet allerede i november. Det lover godt for resten av vinteren.