De siste ukene har jeg begynt å tvile på egne fiskeferdigheter. Selvsagt kunne jeg skylde på at det var for tidlig, for kaldt, is på elva, og alt det der. Men likevel satte tvilen seg. Kan jeg egentlig å fiske sjøørret?

For en drøy uke siden nesten garanterte jeg at en glupsk sjøørret ville kaste seg over sluken på fredag formiddag. Alle tegnene tydet på det. Så kom fredagen med regn og 2-3 grader i lufta. Selvsagt prøvde jeg. Time etter time.

Og alt som lot seg lure var småsei og et par torsk. Småsei etter småsei.

Slikt er til å bli deprimert av for en overivrig fisker etter en lang vinter. Så på lørdagen brukte jeg heller tiden til å tørke klær og bytte kroker på gamle sluker før jeg forsøkte på nytt på søndagen. Mer småsei.

Leirskolesesongen er i gang, så det ble ikke tur hverken mandag eller tirsdag. Men leirskolesesong betyr også at det er sesong for en onsdagstur ned til fjorden, og da vet jeg akkurat hvor.

En liten matbit etter at vi var ferdig for dagen satt jeg i bilen. En rød og svart atomsild var snart på svøm ute i fjorden. Det ble ikke fisk på første kastet. Hverken torsk, sei eller noe annet. Så etter noen flere kast var det motstand.

Snart lå en passe feit og passe stor sjøørret på land. Fem dager på overtid, men hvem bryr seg om det når første fisk er sikret?

Uten vekt gjettet jeg 0,7 kilo på den 42-43 cm lange fisken. Knall rød i kjøttet, og akkurat det jeg trengte til middagen i morgen.

Kanskje kan jeg litt om å fiske sjøørret likevel, eller kanskje det bare var flaks. Den neste måneden får gi svaret, for nå er sesongen i gang!