Den siste uka har sjøørretfisket vært treigt. Usigelig treigt. Time etter time uten å se et eneste vak. Så da passer det å avsløre hemmeligheten bak å få mye fisk.

Ok. Det er ingen stor hemmelighet jeg skal avsløre. Den er veldig enkel. Bomturer.

Fisken biter når kroken er i vannet, og har du en krok i vannet ofte, så blir det mye fangst. For den som har velutviklet fiskefeber vil det si å være ute med fiskestanga oftere enn vi vil innrømme. Ikke alltid er fisken bitevillig, noen ganger er vi på feil sted til feil tid, og andre ganger stemmer alt.

En liten snutt fra mandagsturen:

Selvsagt tror jeg hver gang jeg finner fem fiskestanga at i dag stemmer alt. Minnet om hylende snellebrems er for sterkt til at jeg aksepterer blikkstille vann uten et eneste vak. Sluk, wobbler og flue blir prøvd. I time etter time.

Selvsagt burde jeg ikke skrive om bomturene. Det blir nok turer med fangst til at jeg kan late som om det alltid blir fisk. Men slik er ikke virkeligheten. Den siste uka har det blitt 5 turer i tre forskjellige fjorder, uten en eneste matfisk. Jeg mistet et par fine, og slapp uten en liten tass under minstemålet. Ikke det mest spennende resultatet å skrive om.

Likevel har timene ved fjorden sin sjarm. Når fisken uteblir blir det mer tur og mindre fisking. Kaffekoking og å kjenne sola endelig varmer.

Men, det er tross alt sprek sjøørret på kroken jeg drømmer om, så i morgen. I morgen. Da vaker det bitevillig fisk. Det er jeg helt sikker på…