Det er alltid hyggelig når Cato blir med på tur. All erfaring tilsier at da blir det egg og bacon til frokost, og gjerne noe godt tilbehør til middagen. Om vi da klarer å skaffe fisk til middagen.

Tidligere på sommeren snakket vi om en fjelltur tur i starten av August. Noen dager på fjellet med telt og fiskestang. Hvor vi skulle dra tenkte vi ikke så mye på, så dagen før tur satte vi oss ned med en bunke kart.

Valget falt på en rekke med vann langs grensa til Finnland fra Skibotndalen. En baktanke var selvsagt muligheten for å handle litt ekstra turproviant i Kilpisjavri før vi parkerte bilen ved Galggojavri.

En sen middag

Turplanen var som vanlig svært enkel. Starte fra Galggojavri og følge elva sør-øst til Coahppeluoppal. 3 dager på tur med fiskestang. Jeg skulle ta med kjøkkenutstyr og telt, mens Cato tok med noen godt til frokosten og litt til.

Litt utpå kvelden satte vi opp teltet i vannkanten, og gikk oss en runde med fiskestanga. Det virket dødt. Etter en god stund med fiskestengene hadde vi hverken kjent eller sett skyggen av fisk. Så vi ga egentlig opp.

Av gammel vane tok jeg med fiskestanga da jeg skulle ned for å fylle vann. 3-4 kast, og så fylle vannflasken. På tredje kast snappet en røye i seg møresilda, og like etter var nattmaten sikret.

Vi anslo fisken til å være litt over 300 gram. Overraskelsen var stor da vekta på røya stoppet på 450 gram. En stut tjukk røye med form som en amerikansk fotball. Sammen med litt god drikke holdt det til å mette to voksne turkarer.

En sensommerdag på fjellet

Andre dagen våknet vi til en knalldag på fjellet. Sol fra skyfri himmel, og en liten bris som holdt myggen på avstand. En slik morgen der en gjerne blir liggende ekstra lenge i lyngen med et par kopper kaffe for å fordøye en litt for solid frokost med egg og bacon.

Etterhvert pakket sekkene for en dagstur videre innover fjellet, for å se om fisken var bitevillig. Det ble en lang dag uten ett eneste napp. Fisk vet jeg at det er i vannene fra en tidligere tur, men ingenting så ut til å lure den til bett.

Først tidlig på kvelden var vi tilbake ved teltet. Da stilnet vinden helt, og noen få sporadiske vak viste seg langt ute på vannet. Så langt ute at selv ikke med kraftig utstyr var det mulig å rekke ut med sluken.

Selvsagt hadde jeg tatt med packraften på tur. Da var det mulig å forsøke å smyge seg inn på fisk.

Mens jeg padlet ut på vannet så jeg hvorfor fisken ikke var bitevillig. Over alt fløt det innsekter, og bare noen få fisk tok seg bryet med å forsiktig slurpe i seg en godbit. Ikke rart fisken natta før hadde vært kulerund. De meste stod nok nede i dypet, for mette til å gidde å røre på så mye som en finne.

Det gjorde egentlig ikke så mye at fisken ikke var bitevillig siste kvelden. Vi var bare på tur, og hadde nok med god mat i sekken der vi satt utenfor teltet i en solnedgang så fargerik den bare kan være etter en lang sommer med midnattssol.