November så langt har vært tørr og mild på Nord-Vestlandet. Det er ikke mye som minner om vinter, så i påvente av skisesongen fant jeg frem hagla igjen. Det var tid for en tur på fjellet der jeg gikk mine første jaktturer etter rype.
Det første fjellet jeg jaktet rype på var Kvannfjellet i Fræna. Det begynner å bli noen år siden, men hagla er fremdeles den samme gamle Star Baikla hagla. Den gang som nå var det på Kvammen (Bunnpris på Sylte/moen) jeg kjøpte jaktkortet. Jaktkortet dekker Sylte og Malme grunneigarlag sitt terreng, som innkluderer Kvannfjellet, Urdfjellet, Butippen, Bjørnen og Luten for å nevne noen fjell.

Der jeg stod i kortermer i 14-15 grader den 15. november vurderte jeg Kvannfjellet eller Luten fra Trondalen. Det måtte selvsagt bli Kvannfjellet, selv om fjellet er litt for nærme Molde, og litt for tilgjengelig. Jeg forventet ikke å få være alene i det flotte rypeterrenget.
Den første rypa
Jeg startet turen fra Syltesetra, og fulgte stien opp til det begynte å bli brattere. Litt oppe i siden begynte jeg å skrå mot Kvannfjellbotn. Det gikk ikke lang tid før jeg så den første hvite flekken som var litt hvitere enn de andre hvite flekkene.
«Rype.»
Rolig gikk jeg litt opp for å komme i riktig posisjon. Rypa rørte seg ikke. Snart var jeg på skuddhold, fortsatt uten at rypa rørte på seg. Den lå mistenkelig stille, så jeg gikk frem med hagla klar i skuddposisjon.
Fremme ved rypa så jeg at den var død. Rypa hadde ingen skuddskader, og rundt lå det skit etter flere andre ryper. Jeg løftet på rypa, og så at det var rypeskit der den hadde ligget også. Merkelig.

Vind i høyden
Litt lenger opp i fjellet fikk jeg øye på to andre jegere. De gikk omtrent der jeg hadde tenkt å gå, så det endte med at jeg gikk litt lavere. Først krysset jeg over hele fjellet til siden mot Rødalen og tok en tur opp på Måna. Deretter gikk jeg tilbake på fremsiden av Kvannfjellet.
Oppe i høyden blåste det frisk fra sør-vest, men likevel var det enkelte søkk der rypa kunne finne ly. Jeg kikket litt ekstra i søkkene. Etter å ha krysset det meste av fjellet på tilbaketuren så jeg brått en rype rett foran meg. Den satt på passe skuddhold, og like over stakk så vidt halsen på en til opp.
Jeg siktet godt og løsnet skudd. 8 ryper tok til vingene, og en ble liggende igjen.




Med øynene så jeg at resten av flokken landet noen hundre meter unna. Så med en rype i sekken begynte jeg å følge terrenget dit fuglene landet. På 50 meter så jeg hvor de satt, og så samtidig at de to andre jegerne gikk litt lenger fremm på nordsiden av fuglene.
Forsiktig trakk jeg meg tilbake og gikk litt lenger ned for å få en trygg skuddlinje. Der hadde jeg også skjul til 20 meter fra rypene. Med godt skjul og vinden susende rundt ørene skulle det mye til for at fuglene skulle oppdage meg der jeg snek meg frem. Likevel ble rypene støkt, trolig av de to jegerne på andre siden.
Flere rypeflokker
Flokken med rype fortsatte over kanten og forsvant et sted i bratthenget mot nord. Så jeg begynte på turen ned fra fjellet i stedet.
Et stykke lenger ned hørte jeg skudd lenger opp. I det jeg snudde meg fikk jeg se en flokk med rype som hadde delt seg i to. En fløy mot nord og en mot sør. Like etter hørte jeg skudd igjen, og så de to andre ta opp enda en stor flokk med rype.
Dagene i midten av november er ikke lang nok til at jeg kunne gå etter Rypeflokkene. Likevel var jeg fornøyd med bare å se at det faktisk var litt rype på mine gamle jaktmarker.
Legg igjen en kommentar