Siden det ikke er isfiskekonkurranser i påska i år måtte det improviseres. Cato tok i mot utfordringen, og skjærtorsdag var det duket for en uhøytidelig konkurranse på isen.

Som vanlig i påska fikk Cato med seg ungene på en luftetur. Da ble vi fem stykker, og akkurat innafor retningslinjer til FHI og Regjeringen. For slikt må en jo også tenke på nå i disse koronatide, som det heter. For å være sikker på at ingen kom og kjeftet på oss, passet vi på å bore hullene med minst 2 meters mellomrom også.

Regler og premie må en jo også ha i en konkurranse. Jo flere klasser, jo større mulighet er det noe som heter, så vi endte med fire premier. Første fisk, minste fisk, største fisk og flest fisk.

Selve fiskingen er det ikke så mye å skryte av. Det gikk noen minutter, og uten at noe skjedde. Så fikk anders opp en passe liten lake. Et par timer senere var det klart at Anders sørget for storeslem med den ene laka, og dro i land alle premiene.

Om det var mangel på innsats eller bitevillig fisk som skal ha skylden for manglende fangst er usikkert. Mest trolig var det innsatsen med pilkestikka som manglet. Det var jo tross alt glimt av påskesol, pølsegrilling og kaffe på termosen. Akkurat slik det skal være på påsketur.