Da jeg pakket flyttelasset i Troms pakket jeg samtidig sekken for tre dager på fjellet og la den på toppen. Avtalen med Anders var å møtes i Skjåkfjellene for noen dager med fiske.

Første stopp var noen dager på Nord-Vestlandet, hvor jeg la igjen vinterutstyret. Deretter gikk turen til Florø for å se på leilighet. Så snart avtale om leilighet var i boks satte jeg igjen deler av flyttelasset og satte krusen mot Skjåkfjellene. Anders var allerede på vei opp i fjellene, da jeg kjørte vestover.

I det jeg ankom Stryn tikket det inn en melding. Anders hadde funnet en flekk med dekning på en høyde inne ved Utletjønne. Dermed kunne han sende ett kart med posisjon for teltet. Det ville gjøre det enklere å finne frem når jeg en gang kom meg opp på fjellet.

Først nærmere 2300 på kvelden parkerte jeg ved Aursjøen. Rask fikk jeg skiftet til tursko, og sekken kom på ryggen. Med lett yr i lufta, og sliten etter en lang dag med kjøring, var det ingen grunn til å somle. Tempoet ble satt til «varm på ryggen», og den første stigningen var unnagjort på overraskende kort tid. Det kjentes godt å endelig bli litt andpusten, og beina jublet over å få gå.

2 timer, og ingen pauser senere var 9 kilometer tilbakelagt. Klokka viste 0100 på natta, og jeg hørte snorkingen fra teltet til Anders. Der lå altså sunnmøringen og purket og sov, uten så mye som en kopp varm drikke ventende for en stakkar som kom vandrende i natta.

Anders våknet fort da det ble aktivitet utenfor, og kikket fortumlet ut av teltet. Det ble tid til en liten prat mens jeg fikk skiftet til tørt og satt opp teltet. Men begge var trøtt, og ivrige på å fiske dagen etter så snart var det snorking i stereo fra to små telt.

Ett vak og steinur

Dagen etter var vi klare for en god dag med mye fisking. Optimismen var på topp, uten at vi hoppet over kaffestunden utenfor teltet av den grunn. Det lette regnet fra natten hadde også gitt seg. Med delvis blå himmel og strålende sol slo vi kaffe i koppen og kikket ut over ett blikkstille vann. Ikke så mye som en vakring var å se.

Det var en stund siden sist vi hadde vært på tur sammen, så praten gikk og enda en kopp kaffe ble slått opp. Sakte, men sikkert pakket vi dagstursekkene, og gjorde oss klar for tur. Enda hadde det ikke vist seg tegn til fisk ute på den blanke vannflaten.

Så noe som kunne se ut som ett vak. «Vak?», begge sa det samme, og spurte den andre. Helt sikkert vak ble vi enige om. Og før jeg hadde plukket blitt ferdig med å sette sammen fiskestanga var Anders på vei ned til vannkanten. Noen sekunder senere fulgte jeg etter.

Fisket var i gang.

Det tok lang tid før vi så flere tegn til fisk enn det enslige, forsiktige vaket. Etter att de første fiskefeberen hadde gitt seg hentet vi dagstursekken og begynte på en runde rundt vannet. Balanserende i steinur jobbet vi oss systematisk rundt vannet. På motsatt side virket det å være litt dypere.

Var det ett napp?

Da jeg sveivet inn kom det ett lite rykk i sluken. Litt mer kontant enn om det skulle være en stein. «Napp, kanskje» sa jeg, uten å være sikker. Men det kjentes annerledes ut enn de mange steinene vi hadde vært borti (men bare slitt vekk en sluk enda). «Sikker», spurte Anders. Nei.

Litt senere var det Anders sin tur å melde om napp. Jeg var også borti noe en gang til. Denne gangen var vi begge sikker på at det var napp. Noe mer kjente vi imidlertid ikke, så da vi var nesten rundt vannet gikk vi videre til noen småtjern.

Først til middag var vi tilbake ved teltet. Heller ikke i de tre små vannene vi var innom hadde vi kjent fisk. Det måtte både mat og mer kaffe til for å få opp optimismen igjen. Men kveldsbettet, det skulle bli bra var vi begge enige om.

No Fish

Kvelden gikk uten at vi kjente så mye som ett napp. Litt vind gjorde også sitt til at vi heller ikke så noen vak. Det ble mange resultatløse kast, før vi omsider måtte innrømme «No Fish» sent på kvelden.

Formiddagsøkten siste dagen ga heller ikke noe resultat. Så vi måtte innrømme at vi ikke greide å lure storfisken i Utletjønne, og trøstet oss med at sekken i det minste var lett på returen til bilen.