For 2 måneder siden ruslet vi slukøret ned fra skjåkfjella. Den gang måtte vi innse at ørreten hadde lurt oss. Ja til og med terget oss med å nappe et par ganger i sluken. Vi måtte gjøre ett nytt forsøk før vinteren meldte sin ankomst og sesongen var over.

Planen var den samme som sist. Vi møtes ved Aursjøen, og setter opp teltet ved samme vann. Dermed gikk turen tilbake over Strynefjellet, og jeg møtte på Anders inne ved Aursjøen.

8 kilometer inn til vannet gikk raskt unna. På sida med de beste fiskeforholdene fikk vi raskt satt opp teltet, og rakk så vidt en liten matbit før vi måtte prøve fisket. Snart var den verste fiskefeberen stilnet, og vi kunne ta en kaffepause og få ordnet i teltet.

Kveldene begynner å bli kore i september, og sola var allerede lavt på himmelen da vi pakket den lille sekken for en fiskeøkt. Å balansere i steinura i skumring er ikke favorittøvelsen, så hodelykta ble tatt med for sikkerhetsskyld. I det sola nærmet seg horisonten stilnet også vinden helt.

Når alt skjer på en gang

Plask! Langt over på andre siden hørte vi et skikkelig plask. Begge så på hverandre. «den var stor…». Snart så vi ett lite forsiktig vak på vår side, og kastet på vaket. Fiskefeberen kom snikende, og konsentrasjonen var på topp.

«Ja da!» Ropte Anders, og jeg så stanga stå i stram bøy. «Ja da!» ropte jeg tilbake, da det ble motstand i snøret før jeg rakk å sveive inn. «Oi oi oi» Hørte jeg Anders rope, og i det samme dro fisken på min stang i gang med ett tungt utras. Jeg kunne ikke annet enn å svare «oi oi oi».

Der stod vi plutselig begge og kjørte hver vår spreke ørret. Ørreten nektet å gi seg, og med tunge drag kjempet den mot. Etter hvert måtte den likevel begynne å gå seg, og jeg fikk styrt ørreten inn i ett sikkert grep rundt nakken. Herlig!

Med ørreten i hånda gikk jeg mot Anders, og så at han akkurat fikk håvet sin fangst. 2 fisk på land, og turen var så vidt begynt. Begge var like fornøyd. Vekta på min ørret viste 1,1 kilo. Kilosfisk. Endelig, 2 måneder etter at vi måtte innrømme att ørreten lurte oss, fikk vi revansje.

To fisk på land fikk holde for første kvelden, så vi ruslet tilbake til teltet. Den minste ble stekt til kveldsmat, og i en mild septemberkveld kunne vi sitte ute i hver vår turstol og kikke opp på stjernene. Så klar var himmelen att melkeveien stod tydelig frem.

De vanlige turrutinene

Neste morgen startet med de vanlige turrutinene. En hel del kaffekopper og en liten matbit før dagstursekken ble pakket. Planen var å gå innom noen mindre vann i området, før vi fisket mer i teltvannet til kvelden.

Det ble en god og lang tur uten å kjenne så mye som ett napp. Med litt vind var det heller ikke mulig å se noen vak, så vi begynte på turen tilbake. Først etter en kaffepause i le ved teltvannet var det ett enslig napp å kjenne. Men ikke mer fisk.

Tilbake ved telte ble det tid for middag og en liten strekk. I le for vinden var temperaturen god, så det tok ikke lang tid før vi duppet av.

Anders slår til igjen

På ettermiddagen og tidlig kveld var det tilbake til godplassen fra kvelden før. Fortsatt med for mye vind til å se ett eneste vak. Men nå visste vi at det var fisk der, og så lenge kroken er i vannet er det håp.

Tiden gikk, og det begynte å bli vanskelig å være optimist. Det er da vi begynner å rote i slukboksen etter noe vi enda ikke har prøvd. Anders fant frem en gul sildesluk. «Den har jeg aldri fått fisk på» sa han. «Akkurat like mye som på de andre vi har prøvd», svarte jeg. «Får vel bare gjøre ett kast».

Plutselig stod stanga i full bøy, og konsentrasjonen lyste fra øyne der Anders stod med sammenbitte kjever. «Henter du håven ved steinen?» spurte han. Jeg hentet håven, og fant frem kamera. Flere ganger nærmet fisken seg land, før den dro ut snøret på nytt. Det var en god kamp.

Det virket som om håven plutselig hadde krympet og blitt alt for liten. Først på tredje forsøket greide Anders å få fisken i håven.

Der i håven lå en feit ørret med en gul sildesluk i munnviken. Ett prakteksempel på en ørret fra Skjåkfjella. Denne gangen passerte vekta 1,5 kilo med god margin, og gliset til fiskeren gikk fra øre til øre.

Mer fisk ble det ikke på turen. Men det gjorde ikke noe. 3 store ørreter fra samme vann er nok, og før det ble mørkt satt vi ute ved teltene og fråtset i stekt ørret. En perfekt slutt på fiskesesongen i høyfjellet.