Jeg hadde sneket med meg fiskestangen på tilsynsturen, og trodde jeg skulle få en rolig natt. Forhåpningene om nystekt ørret til middag neste dag var store. At jeg skulle bli historisk, og nesten ende opp som middagsmat selv, var ikke i tankene da jeg snørte skoene og la i vei.

Etter et par timer var jeg fremme ved et lovende fiskevann jeg hadde sett meg ut dagen i forveien. Fiskeutstyret ble raskt funnet frem, og på første kast var det napp. Snart lå to feite ørreter og sprellet i lyngen. Mer kunne jeg hverken spise opp eller bære med meg, så jeg fyrte opp et bål og la fisken i stekepannen.

Oppslukt av fiskemåltidet og en dampende kaffekopp, fikk jeg ikke med meg at en annen kar hadde sørget for sitt måltid noen hundre meter lenger oppe i skaret. Men da jeg vandret videre, skimtet jeg noe oppe i vierkrattet. Dette måtte undersøkes. Gjennom kikkerten så jeg fire bein som stakk opp i luften. ”For en plass å ligge”, sa jeg sammenbitt, og kravlet oppover fjellsiden.

En liten gjeter

På 15 meter så jeg at det var tatt en god munnfull ut av brystfettet på sauen. Jeg kikket meg rundt, og hørte en stemme i bakhodet. Det var en ikke-fullt-så-tøff-når-alene stemme. ”Hmmm, bjørn…?”, hvisket den stille. Jeg prøvde å være rasjonell der jeg stod: ”Bjørn er redd mennesker… gjelder det også når en begynner å krangle med den om byttet?”

Stemmen i bakhodet hvisket ganske høyt og insisterende at terrenget var perfekt for gjerningsmannen å gjemme seg i. ”Ser du hulen under steinen der? Skal tro om bamsefar sitter der og sikler?”

Dermed begynte jeg å snakke til skrotten. Jeg lurte på hva i alle dager dette var for slaraffenliv. Bare ligge der på rygg, når den skal spise seg feit til fårikålgryta. Makan!

Forsiktig nærmet jeg meg åstedet for å undersøke nærmere. Bittmerkene var helt ferske, og tegnene tydet på at det var bjørn som hadde vært på matauk. Kameraet ble funnet frem for å dokumentere funnet, mens jeg passet på å ikke tråkke for mye rundt. Så snudde jeg 180 grader, og trakk meg unna.

Middagen er servert…

På vei mot et mer oversiktlig sted, kikket jeg meg nervøst rundt etter en brun skinnfell, som siklet bak en stein, mens den tenkte: ”Mmm, vandringsmann! Litt gammel og seig, men feit og fin. Middagen er servert. Kom igjen unger, det er nok til alle!”

Jeg tenkte, med livlig fantasi, på eventuelle bjørnemøter. På sekken hadde jeg fiskestangen til å forsvare meg med. Skal tro hvordan bamsefar hadde reagert om jeg hadde kastet en 7 grams sølvkroken spesial i pelsen på ham, og begynt å lugge… eller hvor effektiv seks fot ultramyk karbon hadde vært om jeg hadde pirket beistet på nesen…

Det er i slike situasjoner jeg husker en liten tekst fra hytteboka i Roastbua i Femundsmarka. Teksten var skrevet av noen nederlandske padlere, etter en samtale med oppsynsmannen om bjørnemøter:

”What do we do if we encounter a bear?”
”Throw shit at it and run like crazy!”
“Where do we find shit?”
“Trust me, there will be shit…!”

Etter å ha gransket resten av terrenget uten å se spor av dyret, skulle jeg ringe etter forsterkninger. Mobilen hadde ikke dekning i området. Hvis bjørnen kom, og jeg ble spist her ute, kunne det gå dager før noen kom forbi, noe som selvsagt ville vært en tragedie. For eksempel så var det ikke tidligere dokumentert at bjørn hadde tatt sau i Gratangen. Fuglene ville ha spist opp alt bevismaterialet.

Åstedsetterforskerne

Men jeg ble selvfølgelig ikke spist der oppe. For å si som sant er, så akter jeg ikke å bli spist noen gang. Jeg måtte gå ett stykke nedover mot bygda før det endelig var dekning på mobilen. Straks det kom inn signal ringte jeg til Bjørn Andor, den lokale åstedsetterforskeren fra SNO. Vi avtalte å møtes nede ved Dag, som eide offeret.

Etter en tur ned til bygda for å møte to morgenfriske karer, bar det på nytt oppover. Med tunge våte sko halset jeg etter. Å holde følge med to sauebønder, med los på bjørnedrept sau, er ingen spøk, i hvert fall ikke etter å ha gått seks timer i forkant. Det gikk på et vis, og jeg fikk ledet oss frem til åstedet.

Så gikk teamet til aksjon. Dyret ble raskt flådd og obdusert. Tegnene levnet ingen tvil, og neste dag kunne avisene melde om ” Historisk sauedrap i Gratangen kommune”. Det var dokumentert at det var bjørn som hadde tjuvstartet fårikålsesongen.

Jeg overlevde resten av sommeren som gjeter. Så en dag våknet jeg og så nysnø på fjelltoppene. Sommeren var over, og det var tid for å følge fuglene mot sør. Og om noen spurte, kunne jeg nå svare nonchalant, ”Jo da, visst møtte jeg på bjørn, nesten”.