Ja, der inne er det fisk, mye fisk. Garantert fangst.

Jeg var klar til å ta sekken på ryggen da pensjonisten kom ut fra hytta. Han hadde sett jeg parkerte bilen, og var nysgjerrig på hvor jeg skulle. Jeg fortalte at det var første gang jeg var i området, og hadde hørt det var bra fiske innover i dalen.

Men vil du ha stor fisk, ville jeg ikke følge elva inn dalen. Bare småfisk. Har du kart?

Jeg fant frem kartet, og pensjonisten satte en grov finger på et område med små vann og dammer. Bare noen navnløse millimeter med blått på kartet. Det kunne like godt være pennen som hadde farget av.

Jeg hadde med barnebarnet inn dit i helga. Stor ørret i alle små dammer der fisk kan overleve vinteren. Der må du prøve. Men ikke fortell noen om hvor det er. Og du får bare ta opp en ørret fra hvert vann. Ikke mer en du kan spise på stedet.

Så fortalte han hemmeligheten bak vannene. Det lokale fjellstyret kultiverte vannene i området. Hvert år satte de ut mye fisk i de store vannene. De som det stod om i informasjonen, og der de fleste fiskerne jaktet på fiskelykken. Det som ikke ble nevnt var at ikke all fisken de satte ut havnet der papirene sa den gjorde. To ulike år hadde de satt ut noen få ørreter i et område som ikke var en del av den offisielle kultiveringen. Det var noen år siden nå, og fisken hadde vokst godt i vannene.

Jeg lovet den erfarne fjellmannen at jeg ikke skulle fortelle noen om hvor vannene var, og for en gangs skyld fulgte jeg fjellvettreglene. Jeg lyttet til erfarne fjellfolk.

Noe stort som levde i dypet

Dagen etter hadde jeg fisket i mange timer uten å kjenne napp eller se et eneste vak. Jeg hadde prøvd i flere av dammene som pensjonisten hadde vist på kartet. Jeg begynte å tro han stod inne i dalen der jeg egentlig skulle gå. Jeg så han for meg med storfisk på kroken, mens han humret over å ha lurt til seg området for seg selv.

Jeg satte meg på en stein ved et av de største vannene og fant frem kartet. Skulle jeg pakke sammen og legge turen ned i dalen og elva som jeg hadde planlagt?

Jeg kikket oppgitt ut over det livløse vannet da jeg fikk se noen bølger. Det så ut som plogen etter en ubåt rett under overflaten. Det var noe stort som levde der nede i dypet.

Jeg holdt pusten. Pulsen steg. Fingrene begynte å skjelve.

Fjellmannen hadde ikke løyet.

Hvor mye vokser en ørret på åtte år?

Det er åtte år siden møtet med den erfarne fjellmannen, så da jeg kikket på noen gamle bilder begynte tankene å vandre.

Jeg husket kilosørreten som tok spinneren den første kvelden. Jeg husket spenningen mens jeg snek meg innpå vakende ørret i en liten dam. Jeg husket fråtsing i ørret mens jeg lå på liggeunderlaget og kikket opp på stjernene.

Hvor mye vokser en kilosørret på åtte år?

Selvsagt måtte jeg pakke sekken for et nytt besøk til «mine hemmelige storfiskvann».

Tilbake til storfiskvanna

Forhåpningene var store da jeg sent på kvelden var fremme ved storfiskvanna. Med skjelvende fingre satte jeg fra meg sekken og fant frem fiskestanga. Så listet jeg meg på kne frem til kasteposisjon og slengte ut spinneren.

Raskt fikk jeg en liten fisk, som fikk friheten tilbake. Også på neste kast var det fisk, og neste. Etter fire kast hadde jeg fått fire små pinner. Hvor var det blitt av storfisken?

Tankefull gikk jeg tilbake til sekken for å sette opp teltet. Nå var fullmånene på vei opp, så da teltet var klart gikk jeg opp på en høyde for å speide melankolsk mot horisonten. Kanskje fullmånen kunne gi svar på hva som hadde skjedd med storfiskvanna.

Hadde storfisken blitt mer opptatt av gyting en spising? Hadde noen fisket ut storørreten? Var mine hemmelige storfiskvann blitt overbefolket av småfisk?

Fiskedrømmen blir et mareritt

Neste dag var jeg ivrig etter å forsøke meg i flere vann. Jeg tok med meg kamera, matpakke og fiskesakene og la ut for å utforske området. Det var fortsatt mange små og store vann igjen der storørreten ventet på meg.

Etter et par kast var det noe lite som tok spinneren. Snart hadde jeg fisket meg rundt vannet og fått flere små ørreter. Ingen over 100 gram. Jeg gjemte vekk fisken og gikk videre til neste vann. Samme resultat. Dette gjentok seg resten av dagen.

Etter mange timer med resultatløst fiske ga jeg opp. Trøsten var at jeg hadde gjort mitt for å redusere bestanden av småfisk. Fiskefeberen var imidlertid effektivt kurert for denne gang, så jeg gikk tilbake til teltet, pakket sammen og gikk hjem.

Håp i hengende snøre

Da jeg satte meg i bilen greide jeg ikke å slippe tanken på at kanskje, bare kanskje, svømte stamfaren fortsatt der nede i dypet. Stor og feit etter å ha lurt forhåpningsfulle fiskere i åtte år. Jeg må tilbake neste år.

Hvor mye vokser en kilosørret på ni år?

Jeg har aldri fortalt noen om hvor «mine hemmelige storfiskvann» ligger.