I vinter satte jeg meg som mål å fiske kveite. I utgangspunktet tenkte jeg å prøve fra land, men mest av alt handlet det om at jeg hadde lyst på kveite til middag. Nå googler jeg oppskrifter på kveitemiddag for harde livet.

Etter at vi avsluttet en sommercamp på Haraldvollen på torsdagen ringte Asbjørn for å høre om jeg ville være med på et nytt forsøk etter kveita. Jeg var ikke vanskelig å overtale, så fredag litt utpå dagen var vi på vei.

Som for et par uker siden lånte vi båt fra Furøy Fiske og Feriesenter. Snart var vi på vei ut fjorden. Kursen ble satt mot et lovende sted, og i 20 knops fart tok det en drøy halvtime før vi var fremme. Første stopp ble for å sjekke ble midt på fjorden der det kokte av sei i overflaten. Kanskje var det noe større som jaget under…

Bifangst og minstemål på kveite

Etter noen minutter var det fisk på hos Asbjørn. Noe tungt hadde tatt jiggen langt nede på dypet, men ikke kveite. Hva det var som lurte nede ved bunn fikk vi ikke hvite, for halvveis opp ble det slakk i snøre. Da jiggen kom opp så vi at hva det nå enn var som hadde tatt kroken, så hadde den greid å ryke snora på stingeren.

Vi flyttet oss litt nærmere en grunne, og prøvde igjen. Der fikk Asbjørn en liten steinbit, og jeg en torsk før det var kveite på kroken. Heller ikke denne gangen var det min krok kveita ble fristet av.

Minstemålet på kveite er 80 cm, og da fisken kom til overflaten så vi at den var under minstemålet. Skånsomt ble den tatt av kroken, og takket for besøket med å slå halen i overflata og skvette vann på oss før den svømte ned mot bunn.

Litt etterpå hadde jeg fisk som nappet i jiggen et par ganger uten å ta skikkelig. For å friste den lot jeg jiggen synke til bunns, trodde jeg. For da jeg skulle løfte opp var det ikke bunn som hadde stoppet kroken. Det var fisk på, og i overraskelsen ble tilslaget halvhjertet.

Likevel var det kveite på, og jeg fikk løftet den opp mot overflata. Der sa den takk for seg. Andre gang jeg mister kveite.

Action

Etter noen timer uten å ha kontakt med fisk fikk jeg plutselig trua på at nå skjer det noe. Vi la båten slik at den ville drive over en liten grunne, og Asbjørn tok en slurk med kaffe. «Ja, du må bare drikke kaffe mens du kan, for nå skal du dra kveite», sa jeg. Han hadde knapt rukket å sette ned koppen før det smalt i stanga.

Det ble en heftig kamp med en sprek kveite som gjorde flere utras mot bunn da den nærmet seg overflata. Omsider måtte den gi tapt, og jeg fikk bøyd meg over rekka og huket en stor krok i kjeften på fisken. Den målte ca. 130 cm, og på land ble den veid til 32 kilo.

Men heller ikke denne gangen var det på min stang det var fisk, så vi la oss på samme sted og drev over grunna en gang til. Hele veien med nervene i høyspenn, og sikker på at «nå, nå tar kveita».

Så smalt det til, og denne gangen satt tilslaget som det skulle. Nå fikk jeg virkelig kjenne på kveitas krefter. Meter for meter ble den løftet mot overflata, før alt jeg kunne gjøre var å tviholde i stanga da den bestemte seg for å gå ned mot bunn igjen.

Det tok sin tid å få fisken opp til båten. Tre ganger gjorde den utras mot bunn, og jeg måtte over på andre siden av båten et par ganger for å holde snøret fri fra skroget. For hvert utras kjente jeg melkesyra mer og mer i armer og rygg. Hele kroppen måtte brukes for å pumpe fisken sakte men sikkert opp til overflata.

Omsider fikk jeg den opp i overflata, og Asbjørn sikret fangsten. Min første kveite. 122 cm, og 22 kilo da vi veid den på land.

En kveite på hver fikk holde. Jeg hadde i hvert fall nok til både en og ti middager, så i dag har jeg googlet oppskrifter på kveite for harde livet.