En gang i midten av mai starter sjøørretsesongen i Troms. Hvert år det samme historie. Fiskefeberen kommer uker, og gjerne måneder, før temperaturen stiger og fisken slipper seg ut fra elvene. Men nå er midten av mai passert med sludd og kalde fingre. Kanskje er det i dag det første vaket dukker opp i fjorden der jeg sitter?

Så var det den tiden på året igjen. Etter en ufyselig kald mai med snø og kalde fingre lover værmeldingen mildere temperaturer. Ja helt opp i 2-sifret antall grader lover yr. Etter mange resultatløse turer begynner optimismen å stige. Kanskje mildværet får fart på fisken, og fingrene.

Skrivesperre

Joda, det er fortsatt hyppige turer ned til fjorden. Men det har vært like lite sjøørret på kroken, som det har vært oppdateringer på bloggen. Av en eller annen grunn har jeg hatt skrivesperre i vinter. En slik skrivesperre der jeg har lyst til å skrive, men så ender det ikke opp i noen sammenhengende tekster.

Litt kjedelig når skrivelysten er til stede. For eksempel lysten til å skrive ferdig historiene fra Dovrefjell-Sunndalsfjella i fjor sommer. Men tekstene har bare endt opp i usammenhengende kladder som støver ned på harddisken.  

Kanskje løsner det snart, om det bare det løsner med fisket og sjøørreten igjen drar snøre av spolen og får snellebremsen til å hyle.

Småsei og blankt hav

Så langt har det vært lite fisk å se. Småsei og torsk er det plenty av, selvsagt, men det er ikke den som lokker. Gang på gang har sluken kommet urørt tilbake på land. Som vanlig lå sluken i rødt, hvitt og blått klar til 17. mai. Det har vært suksess tidligere på nasjonaldagen. Men i år blåste det surt og var snø i lufta, så jeg droppet turen. Dagen etter var jeg igjen på plass.

På første kast var det fisk. Småsei. Så jeg gikk en kilometer langs land og prøvde lykken for hver 50 meter. Enten var det småsei eller så var det ingenting. Heller ikke i dag dukket det første vaket opp på fjorden.

Men i morgen. Da skal temperaturen stige over 10 grader, så da vaker fisken.