For hver dag varmer sola mer og mer. Midt på dagen begynner det å dryppe forsiktig fra istappene. Speilblanke fjorder frister til å prøve fiskelykken. April er den lange ventetida til første sjøørret sitter på kroken.

I løpet av uka har det blitt noen turer for å se om en enslig sjøørret har latt seg vekke av vårsola. Det har vært turer både på Senja, i Balsfjorden, og selvsagt en tur innom fredagsplassen. Felles for turene har vært at de har startet med å vasse gjennom dyp snø for å komme ned til fjæresteinene.

Fangst har det også blitt. Sammenlignet med uka før kan jeg til og med skryte av storfangst. Forrige uke ble det en liten sei på størrelse med sluken. Denne uka ble det hele tre seier, og ene var til og med dobbelt så stor som sluken. Men sjøørreten har jeg ikke sett skyggen av. Ikke så mye som ett forsiktig vak.

Og før mor begynner å bekymre seg over at fiskefeberen begynner å bli for høy, kan jeg trøste med at jeg ikke er den eneste. Jeg har faktisk sett to andre stå nede i fjæresteinene, og spor etter enda flere. Så jeg er ikke alene om å være utålmodig og ubegrunnet optimist.

Som vanlig går det rykter om at noen andre, på et hemmelig sted, ikke langt unna, har fått årets første fisk. Så vi er optimister. Og en dag. Om ikke lenge. Kanskje i morgen. Da sitter årets første sjøørret på kroken.

Akkurat det siste tror jeg ikke på selv. I vertfall ikke de neste 2-3 ukene. Men kanskje…