I Indre Troms er det utallige navnløse småvann. Det er alltid like spennende å komme frem til slike steder en aldri har hørt noen nevne. Kanskje er det fisk der. Kanskje er det livløst. Og kanskje er det en av fjellets godt skjulte hemmeligheter.

Av og til når jeg kikker på kartet ser jeg meg ut slike små blå flekker uten navn. I helga var det forhold for å ta turen til et lite navnløst vann litt øst for Dødesvatnet. Lenger opp på fjellet er vannene fremdeles i ferd med å bli isfrie. Noen er isfrie, som Anjavatnet, mens andre bare er delvis isfrie, som Voumajavri. De fleste er isfrie til neste helg.

Så i helga valgte jeg en tur innom et par mindre vann. Et langs vassdraget fra Takvatnet, og det lille vannet like øst for Dødesvatnet. 496 vannet kan vi kalle det, siden det akkurat er stort nok til at det har fått høyde på kartet.

Ryelombola

På tur til Dødesvatnet kjørte jeg en omvei om Takvatnet for å stoppe ved Ryelombola på turen nedover mot Skjold. Der vaket det fisk i utoset, og jeg fant et sted mellom trærne for å gjøre et kast.

Det var lettere sagt enn gjort. På første kast fikk jeg en bjørk. På andre kastet derimot hadde sluken knapt landet før det var fisk på kroken. En sprelsk halvkilosørret gjorde et par hopp i lufta før den ga god motstand på lett utstyr.

Fra en slik liten kulp holder det med en fisk, så selv om det fortsatt vaket så gjorde jeg opp fisken og pakket den ned. Snø fra veikanten (!) i en gildekasse fungerte som kjøleskap for å bevare fangsten frem til middag.

496 vannet

Turen gikk videre inn til Dødesvatnet. Dagens mål var det lille vannet på 496 meters høyde mot øst. Et lite vann jeg aldri har hørt noe om, og var usikker på om det var for grunt til at det kunne være fisk der. Men om en ikke tar turen, får en aldri vite.

Så jeg tok sekken på ryggen og fiskestanga i hånden og satte i marsj. Å vade over elva full av smeltevann gjorde godt i varmen, og snart var jeg fremme ved målet.

Før fisket startet var det tid for kaffepause mens jeg kikket etter vak. Å fylle kjelen med kun vann var imidlertid ikke helt enkelt. Vannet var så fullt av marflo at det ble med et par i kjelen hver gang jeg prøvde å fylle. Det skulle derimot ikke mangle på mat om det var fisk i vannet.

I løpet av en lang kaffepause så jeg ikke det minste livstegn. Vinden kunne imidlertid skjule små vak, og det er jo ikke alltid fisken vaker heller, så jeg gikk et par runder med stanga.

Etter et par runder ga jeg opp. Enten var det ikke fisk der, eller så var ikke fisken lettlurt. Vannet er grunt. Knapt en halvmeter langs land på det dypeste, og ellers litt grunnere. Men det er kanskje akkurat dypt nok til at fisken kan overleve vinteren. Så enten er det fiskeløst, eller så er det noen særdeles velfødde røyer der ute etter mengden marflo å dømme.

Så var det ikke en av fjellets godt bevarte hemmeligheter denne gangen, eller kanskje..