Snøen smelter og stadig flere vann blir isfrie på fjellet i Indre Troms om dagen. I helga var det småvatna i Dødesskogen som stod for tur for en runde med fiskestanga. Der ventet det ørret som var umulig å lure.

Før helga vurderte jeg lenge om jeg skulle ta turen lenger opp på fjellet. Tanken var å gå til et av de vatna der isen bruker å gå tidligst. For selv om isen ligger solid mange steder, er det mulig å kaste med fiskestanga i noen få andre vann. Men tanken på flomstore bekker og råtten snø gjorde at turen i stedet gikk til småvatna i Dødesskogen.

Etter å ha vadet over elva tok det ikke lang tid før jeg var fremme ved Langkjostjønna, som det heter på kartet. På tidligere vårturer har ørreten ofte stått og gjemt seg helt inne ved land. Så jeg gikk forsiktig langs land for ikke å skremme fisken. Flere steder stod det fisk en halv meter fra vannkanten.

Smygfiske til ingen nytte

Å lure ørreten var derimot ikke like lett. Jeg satt på huk en meter eller to inne på land, og sveivet sluk og spinner rett forbi fisk. Alt i slukboksen, unntatt de aller største slukene ble prøvd.

Var det kobberfarge på sluk eller spinner snudde fisken på hodet og kikket på det som kom forbi. En gang var det til og med en fisk som fulgte sakte etter en liten meter. Var det noen blankt som kom forbi brydde ikke fisken seg om å vri på så mye som en finne. Var det noe svart som kom gjennom vannet flyttet den seg en halvmeter unna.

Ingenting fungerte. Etter 3 timer var frustrasjonen stor. Det var ikke annet å gjøre enn å drikke opp kaffekoppen og dra hjem for å legge en slagplan.

Et forsøk med fluestanga

Dagen etter pakket jeg på nytt sekken, og tok med fluestanga for å se om en liten flue kunne overliste ørreten. Dagen var varm, og elva hadde steget 5 nye cm siden dagen før. Litt vading gjorde godt for varme bein.

Inne ved vatna var det noen andre som hadde tatt turen. Det ble en hyggelig prat om tur og fiske og slikt. En ørret hadde latt seg lure, men ellers var det som dagen før.

Fluestanga ble montert, og en liten flue ble knytt på fortommen. Hva flua heter vet jeg ikke. Den var julegave et år fra Evelyn og Petter, og siden Petter er fluefisker burde den fungere.

Fra litt inne på land så jeg en ørret stå like i vannkanten, og kastet flua forsiktig litt utenfor. Med rolige smårykk nærmet flua seg nesen på fisken. Det var det som skulle til. Ørreten snappet i seg flua, og gjorde et byks i lufta. Den var på kroken i kanskje 10 sekunder før den sa takk for seg og forsvant ut på dypere vann.

Som vanlig når jeg finner frem fluestanga bestemte vinden seg for å ta seg opp, og skifte retning til pålandsvind. Noen kast til ble det, men nå var det ikke lenger mulig å hverken se fisk eller ha kontroll på snøret.

Så jeg ga opp, og var like blid. For selv om det ikke ble fisk på land greide jeg omsider å lure den til å bite. Og for hver time med flere og 20 grader nærmet det seg tiden med isfrie vann og vakende fisk på fjellet. Kanskje allerede til helga.