Lenge før jeg hadde hørt om turblogger begynte jeg å skrive ned tanker og opplevelser på tur. For det meste ligger disse gamle turdagbøkene og støver ned, men denne uka har jeg holdt meg hjemme med lett feber og generelt syntes synd på meg selv. Så jeg fant frem noen av de gamle turdagbøkene og begynte å lese.

Syltesetra – Bjørndalen – retur. Ca 2 timer, Pent, skyfritt, trekk, Ca -5 grader
2 januar 1994.

Den første linjen i min første turdagbok var en ren logg skrevet etter turen. Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg tok med opplevelser og tanker underveis.

Var fremme i Bjørndalen 1900, og satte opp «teltet» (en gammel telbunn hengt over et tau), før jeg samlet litt ved. Pennen skriver litt dårlig i kulda, så neste gang tar jeg med blyant.
Bjørndalen 9. april 1994.

Enkelte dager inneholder turdagboka lange historier, andre dager er det litt mer ordknapt med bare viktige detaljer. Dette var dager da jeg var sliten og klar for soveposen så snart teltet var satt opp. Noen linjer med stikkord, og så Zzzzzz.

I det jeg kom opp i høyden så det ut som en svenske med egen skog og sagbruk hadde gått amok. Kilometer på kilometer med 2×4 planker strakte seg ut over fjellet. Her skulle det ikke være nødvendig å tråkke på en våt flekk, eller ubehagelig stein. Det var som en rusletur på brygga, med unntak av at det krevde alt som var av konsentrasjon slik at jeg ikke tråkket utenfor plankene, med overtråkk eller beinbrudd som resultat.
Padjelanta 2007.

«Brysonsk» stil og anstrengt humor

Enkelte nedtegnelser i turdagbøkene bærer tydelige tegn av hvilken bok jeg hadde med på turen. Alle bøkene til min favorittforfatter, Bill Bryson, har for eksempel vært med på tur, så mange sider er i en «Brysonsk» stil, med lange setninger og anstrengt humor. Gjerne humor det sannsynligvis bare er jeg selv som forstår.

Hengebroene i Narvikfjella er som andre hengebroer for vandring – ikke noe for en pyse med høydeskrekk! Med et bein på broa kjente jeg med en gang at det kom til å bli en lang tur. Jeg så ned i en frådende elv en ubeskrivelig distanse (3-4 meter) under meg, og begynte å hyperventilere. Jeg tok et steg tilbake for å la broa roe seg, og pulsen synke til under 180. Så kunne ferden over begynne.

Med forsiktige, glidende skritt smøg jeg meg fremover. Knokene hvitnet der de holdt rundt strengen langs siden til blodet piplet frem. Skritt for skritt minnet jeg meg selv på å puste og holde blikket på motsatt side, mens jeg i virkeligheten hyperventilerte mens jeg undersøkte alle spikre, planker, bolter og skjøter, til skjelvingen i beina ble så dominerende at jeg sank ned på kne. 8 minutter senere hadde jeg forsert 8 meter med gyngende mareritt.
Narvikfjella 2011.

Teltlivet gleder

Det er noe med å våkne i et telt på fjellet. Først våkner en og skjønner at kaffekoppen fra kvelden før nå er ferdig med sin reise gjennom kroppen. En må ut og late vannet. Ikke det at naturen utenfor teltet trenger mer fuktighet, for regnet trommer mot teltduken. I det en stikker beina ned i skoene og drar opp glidelåsen på teltet, kjenner en iskaldt vann som finner veien ned i nakken. Og så er en ute.

Teltet har en tendens til å overdrive regnværet. Utenfor teltet er det bare noen få dråper i luften, og de siste skyresten er i ferd med å drive bort over vannflaten. Før en går inn i teltet igjen fylles kjelen med krystallklart vann. En ny dag på tur kan starte med nykokt kaffe.
Hardangervidda 2006.

Turdagboka blir gjerne oppdatert mens jeg ligger i teltet. Noen ganger er teksten også inspirert av teltlivets gleder. Dette lille utdraget må, for eksempel, være skrevet mens jeg fikk i meg morgenkaffen.

Utenomsportslige opplevelser

Jeg vet ikke hvor mange runder det ble rundt bordet denne kvelden, men, skal jeg være helt ærlig, det var mange. Uansett oppdaget jeg til min store overraskelse da jeg skulle forlate stedet ved stengetid, at forholdet mellom hodet mitt og beina hadde brutt sammen. Hodet ga beskjed til beina om å styre i retning døra, slik jeg hadde fått beskjed om av utkasteren, mens beina fant ut at de skulle innom det som var av folk i utgangskøen.

Underveis kunne jeg bare glise og gurgle frem en unnskyldning til alle jeg dultet inn i. Jeg tror jeg hadde glemt jeg ikke var i Norge, så de skjønte nok hva handikappet var.
Jackson Hole, Wyoming 2007.

Mens jeg bodde i USA benyttet jeg tre uker til å være skiboms i Rocky Mountains. En del av slike eventyr er å bli kjent med den lokale kulturen. Utenomsportslige opplevelser på reise hører også med i turdagboka, en sjelden gang. Etter denne kvelden på Million Dollar Cowboy Bar bestemte jeg meg raskt for en hviledag da jeg våknet neste morgen.

Små episoder

Plask. Sluken stoppet umiddelbart opp, og jeg gjorde et litte tykk i stangen for å få den løs. Da begynte det å leve i elven. Sena skar gjennom vannet, og jeg forstod at mitt livs størst fiskeopplevelse var i gang. Etter noen sekunder fikk jeg det første glimtet av fisken, da den rullet seg i vannflaten.

Der i andre enden av snøret var noe som lignet på en ørret. Det var en fisk jeg kun har sett på bilder tidligere, og nå var det den som bestemte hva som skulle skje. Det var bare å la den ta styringen, og forsøke å holde den i hølen. Pulsen hamret, og jeg så meg fortvilt rundt etter et sted jeg kunne få fisken på land.
Hardangervidda 2005.

Når vi sitter ved leirbålet og forteller turhistorier er det sjelden vi forteller hele historien. Vi legger ikke ut om en månedstur fra start til slutt. Det er de små episodene og de store linjene som blir fortalt.

Ta vare på turen

Det er mye gråstein i de gamle turdagbøkene. Kjedelige referat fra hundrevis av turer. Likevel får de frem gode turminner. Jeg angrer ikke på at jeg startet min første turdagbok i 1994. Turdagboka har tatt vare på turene, og det er gull verdt.

I løpet av uka har jeg «digitalisert» noen av historiene fra turdagbøkene. Eller, startet med å skrive de inn på data for å ha de på et sted, i stedet for spredd i mange notatbøker og løse ark. Om noen er interessert i å lese noen av de gamle opplevelsene så kanskje jeg kan ta å redigere de litt og legge ut de beste episodene her på bloggen.

En av turene jeg fant mens jeg leste var Tusenkronersturen. Den ble publisert her på bloggen for et par dager siden.